Dagene før og etter avreise

kaspar og familien

En uke til avreise. 
Dagene ble bare færre og færre. Ikke at det sto i fokus hos meg, egentlig. Det føltes veldig rart, men fokuset var stilt inn på alt annet; jeg burde gått tur med hunden, jeg vil ha litt mat, jeg måå se den siste episoden av Game of Thrones før spoilerne kommer ut, og så videre. Bevisstheten min var ikke stilt inn på hva jeg trodde jeg kunne ha i vente, men mer på det som skjedde der og da. Det var rart, for når jeg først telte dager, så telte jeg ikke ned til jeg skulle flytte til øya, men jeg telte de dagene jeg hadde igjen i Norge.

To dager til avreise. Rommet har aldri vært så rent. Helt plettfritt var det, mor og far hjalp meg med pakkinga. Ett kolli på 23 kg + håndbagasje kan høres lite ut, men selve kofferten og klær veier jo mest, og klær trenger du ikke så mye av når du skal så langt sør. Jeg hadde fortsatt 2 kg til overs. 

Meg og familien skypet ikke med vertsfamilien før bare noen få dager i forveien, men vi hadde hatt grei kontakt over sosiale medier. De virket veldig hyggelige og imøtekommende over skype, men det var vanskelig å prate fransk, så det gikk på engelsk. Vertsfamilien består av en mor, en stefar, en bestemor som også bor i huset, og ikke minst en vertsbror som er et år yngre enn meg. Han heter Arthur og han sa han skulle gå på samme skole som meg.

Jeg visste at skolesystemet er veldig annerledes i Frankrike, for jeg har jo gått på fransk skole før, på Madagaskar. Det er først og fremst mye mer disiplin der enn i de norske skolene. Skoledagen er også lagt opp annerledes. Det er en siesta midt på dagen, og noe skole også på lørdag. Det er også en regel i forhold til klær som jeg fikk vite før jeg reiste, det var visst ikke lov til å bruke shorts som er kortere enn knærne; bukse ble anbefalt.

Jeg var sånn noenlunde forberedt når det gjelder språket, jeg kunne flytende fransk en gang. Jeg har bodd på Madagaskar i åtte år med familien min, og der lærte jeg og lillebroren språket ved å gå på fransk skole i nesten tre år. Men jeg følte meg veldig rusten i fransk etter flere år i Norge uten å bruke det i det hele tatt. Det var egentlig grunnen til at jeg ville dra til et fransktalende land i utgangspunktet, for å friske opp fransken. I niende klasse så jeg en stand fra Explorius på en utdanningsmesse i Sandefjord. Rart å tenke på nå at den standen kan ha gjort det sånn at jeg endte opp her.

Etter det, scrollet jeg nedover på siden til Explorius til jeg fant Frankrike. Det virket kult det, I guess… Canada virket også litt interessant,  der er det jo også mye fransk. Men til slutt fant jeg La Reunion. Det så altfor godt ut til å være sant: Alt det Frankrike har å by på, bare i et tropeparadis. Da var nesten beslutningen tatt, to år i forveien. Intervjuet gikk bra og meg og familien startet på søknaden.  Den var egentlig sykt stress, men det var verdt det altså! Den gir et innblikk til den eventuelle vertsfamilien din, der de får vite informasjon om deg (uten bilde), for å se om du ville passet inn i familien. Når jeg ser hvordan vertsfamilien min er nå så tenker jeg at de har gjort en god jobb med å matche oss.

Dagen før avreisen gikk veldig greit, og jeg koste meg masse! Vennegjengen min hadde planlagt å ignorere meg på sosiale medier dagen før. De skulle bare møte opp på døren ut av ingenting i stedet.. ahah. De hadde de snakket med foreldrene mine om at de skulle komme. I utgangspunktet skulle det bare være litt familie og «eventuelt noen venner». Mamma og pappa spurte meg et par ganger den dagen om noen kom. Jeg var egentlig litt usikker for å være helt ærlig. Jeg hadde jo snakket med de nærmeste vennene mine om det, og de svarte litt vagt: «kanskje… skal snakke med mor og far» eller «Vi får se… er noe jeg må hjelpe til med hjemme først», osv. Skulle likt å sett ansiktet mitt når alle de nærmeste vennene mine møtte opp på døren helt uten videre! De hadde laget et veldig fint kort med masse hyggelige bilder <3 De hadde til og med kjøpt ei olajakke med småting jeg skulle ha med meg; kaffe er viktig, fiskekroker skal brukes og turmat til fjellturene er handy!

Avreisen i seg selv gikk veldig greit og smooth, men den rare følelsen når vi kjørte ut av innkjørselen med en tanke i bakhodet om at det blir et år til neste gang var vanvittig. Tanken om avreise var fremdeles ikke helt i fokus. Meg og lillebror snakket sammen i bilen om fridykking og spill – som alltid. Selv på flyplassen virket avreise fremdeles fjernt.  Med en kaffe i den ene hånden og en koffert i den andre var vi på vei mot der familien måtte bli igjen. Der… der, kom avreise plutselig i fokus. Jeg fikk en klump i halsen og tårene begynte å trille, både fra familien og meg. 


la reunion

Fra det tidspunktet var det bare meg. Jeg hadde jo ingen å snakke med, så jeg skalv litt mens jeg overtalte meg selv til at jeg kunne klare å finne gaten (og jeg som er redd for ikke å finne bussen hjem!). Men ting gikk bra og jeg kom meg inn på flyet til slutt. Jeg mellomlandet i Paris, og der møtte jeg to svenske utvekslingsstudenter fra Explorius som også skulle med samme fly til Mauritius. På flyet fra Paris havnet jeg ved siden av en fyr fra Mauritius som skulle besøke familien sin. Ravish heter han, og var en veldig kul fyr, og siden vi deler en sterk interesse for Game of Thrones var det stort sett temaet sørover. I tillegg til Game of Thrones-fakta og teorier så delte vi litt livshistorier, og det er egentlig veldig trist at jeg aldri får se han igjen, fordi vi ble så gode venner på så kort tid. Men, jaja, er venn med han på Facebook. 

kaspar på flyet

Ankomsten var også grei. Det var litt uventa å møte vertsfamilien så tidlig etter landing. Det gikk kjemperaskt.  Og så var det rett til bilen og en kjøretur på 45 min hjem til der vi bor. Jeg var helt slått ut, sliten og trøtt, og det var mørkt ute (selv om klokka bare var sju). Men så spiste vi middag sammen, så la jeg meg etterpå.

Etter et par dager hos vertsfamilien var jeg settled down på rommet til Arthur. Vi deler rom, og det går veldig fint. Første inntrykk var at familien er veldig grei og hyggelig.  Moren i familien er ganske hyper, men veldig punktlig og får ting gjort veldig, veldig fort. Hun kjører også fortere enn jeg noensinne har sett en mor kjøre. Vi nådde 160 på motorveien og ble allikevel forbipassert av ei Porche. Alt skjedde mens vi diskuterte den høye dødsraten i trafikken på øya på vei hjem fra flyplassen. Ja, trafikken her er ganske annerledes, kun et mindretall holder seg under 125km/t på motorveien, og det er mange skumle scenarioer. Fartsgrensen er 110km/t, uten at noen bryr seg om det. 

De neste dagene kan gå under overskriften «sydenferie».  Jeg så mye flott, øya er veldig fin, med veldig flott natur. Vi snorkla litt i lagunen og jeg så mye jeg ikke har sett før. Jeg tok mange fine bilder også. Vi kjørte litt rundt på øya, der vi blant annet så hvaler fra motorveien! Snakk om eksotisk! Vi koste oss ved den største lagunen med en altfor stor is hver. Dagene til skolestart ble fort færre, og det var litt spennende hvordan det ville gå. Forestilte meg at det ville bli veldig intenst.

la reunion

natur på la reunion

Skolestart var mindre intens enn jeg forestilte meg, ikke at den ikke var intens, altså, bare mindre enn jeg forventa. Veldig hyggelige lærere, eller «professorer» som de liker å kalle seg, men så lenge man er høflig og sier «monsieur/madame» går alt fint. Nå, etter et par uker, går skolen veldig fint. Jeg klarer meg sånn helt ok i alle fag unntatt fransk, ja, bedre enn forventa. Jeg er blitt kjent med en tysk utvekslingsstudent også, vi er jo i samme situasjon. Han er veldig hyggelig, og det er også greit å ha noen å snakke engelsk med for oss begge.  

Ting oppleves vanskelig iblant selvfølgelig, jeg har hatt særlig én kveld der alt virket svart og ingenting falt på plass. Hjemlengsel har også plaget meg litt, men etter en skype med far og mor der jeg kan snakke litt om tankene rundt alt jeg har opplevd så langt, og det jeg kommer til å oppleve, så faller ting på plass igjen og humøret blir lysere.

Kort og greit er jeg utrolig heldig og har det helt fantastisk: en inkluderende og hyggelig vertsfamilie, bra skole med bra folk, nye venner, sola skinner over palmene i hagen, som sagt, så faller ting på plass.

Hilsen Kaspar

Close
Takk for din interesse! Om kort tid vil noen hos Explorius kontakte deg. Detaljene som du har fylt i vil lagres på en sikker måte og aldri bli delt med en tredje partner. Vi kommer til å sende deg e-post med informasjon til den e-post adressen du har delt med oss. Vennligst angi om du samtykker til dette nedenfor.